Gleda med slektsforking er ikkje berre tørre fakta

Slektsforsking kan bety mange timar med å lese bygdebøker, kyrkjebøker, folketeljingar og anna historisk materiale. Heldigvis er mykje historisk material i dag digitalisert og på nett, og meir kjem. Mykje av det digitale innhaldet er mogleg å søkje i, men noko å ein framleis bla seg fram i som om ein les i ei fysisk bok. Den største bidragsytaren til digitalt materiale er utan tvil den norske stat. Gjennom nettsidene til Nasjonalbiblioteket, Digitalarkivet, Digitalt museum med fleire, er historisk materiale som ein før kun fekk tak i ved Nasjonalarkiva i dei største byane i Norge, tilgjengeleg heime i frå di eiga stove.

Det primære for mange er å finne si eiga slekt. Det startar gjerne slik at ein byggjer eit stamtre bakover i tid, finne namna på forfedre og kvar og når dei levde. Så kjem erkjenninga at dei fleste har to foreldre, fire besteforeldre, 8 oldeforeldre og 16 tipp-oldeforeldre. Dei fleste av desse har også sysken og eigne born, som du er i slekt med. Ein skal ikkje lenger enn fire generasjonar bakover i tid før ein har funne mange tre- og firemenningar ein kanskje ikkje viste om.

Då byrjar også slektstreet å verte så stort at du treng hjelp til å klare å halde orden på alle personane på ein oversiktleg måte. Det får du gjennom eit slektsprogram. Lik det, eller ikkje, men dei fleste slektsprogram er abonnementsbasert og kostar litt å halde liv i. Men, det er verdt det. Slektsforsking er uansett ein rimeleg hobby opp i mot mykje anna ein kan finne på i fritida ein mørk haustkveld.

Få liv i gamle svart/kvitt bilder med KI

Dette var eit lite bilde i eit album frå 1965. Eg er personen til venstre.

Ny sykkel

Eg trur det var i 1969 eller 1970, eg fekk min første sykkel. Då er ein så ivrig at ein syklar også om det var vinter.

.